Grønngul vokssopp                        Billedgalleri                Hjem

(Hygrocybe citrinovirens) (J.E. Lange) Jul. Schäff.

 

DSC_2170 H

                    ©Per Fadnes

 

Grønngul vokssopp er en relativ stor gul til grønngul vokssopp med tørr fibret til dels kjegleformet hatt og glatt til dels fint fibret stilk og nesten hvite skiver.

 

Grønngul vokssopp hører til underslekt Hygrocybe. Denne underslekten kjennetegnes med regulære tramaceller, som betyr at cellene i skivene har en størrelse på 200-1000 µm eller mer.  Dette sammen med relativt små (6-8 µm) ofte runde sporer skiller grønngul vokssopp fra mange andre gule vokssopper.

 

Kjennetegn:

Hatt

Skiver

Stilk

Forvekslingsarter

D: 25-90mm

Gul til grønngul

Først kjegleformet ofte med oppsplittet hattekant. Tørr og fint fibret til skjellet

Frie til tilvokste klart hvite, ofte grovt sagtannet.

Sporer 6-8µm.

50-130x7-20mm

Ofte lang, hul, sylinderformet ofte glatt med silkeglans, seinere svakt lengdefibret. Stilken sprekker ofte opp etter plukking.

Gul vokssopp men den har slimet hatt, ikke fibret stilk og ikke så lyse skiver.

Spiss vokssopp men den har mer fibret stilk og mye større sporer

 

Økologi/Indikatorverdi: Grønngul vokssopp er en meget sjelden vokssopp med kun 5 funn i Norge (2011). Den vokser på kalkrike beitemarker sammen med mange andre sjeldne beitemarksopp ofte på såkalte ”hot spots” og er en indikator på meget høy naturverdi.

 

Utbredelse: Den er funnet på Skorpeneset, Tysnes i Hordaland og  har ellers fire funn i Akershus, Oppland og Sogn og Fjordane (1966).

 

Funnperiode i Norge: Fra begynnelsen av august til midten av oktober

 

 

Rødlistekarakter: EN – sterkt truet

 

 

Andre Nordiske land:

Sverige

Danmark

Finland

VU - sårbar

EN – sterkt truet

EN – sterkt truet

 

 

Utbredelseskart

 

 

Referanse:

Boertmann, David. 2010. The genus Hygrocybe, 2nd revised edition. Fungi of

Northern Europe vol. 1 Svampetryk, Danmark.

Fadnes, Per. 2007. Første funn av grønngul vokssopp Hygrocybe citrinovirens i

Hordaland.  Sopp og Nyttevekster 3 (2): 28-29.