Jordtunger (Geoglossaceae)                                     Hjem

 

Skjelljordtunge (Geoglossum fallax)                                                                                       ©Per Fadnes

 

                                                

 

Jordtungene har sylinderformete til tungeformete fruktlegemer fra 2-10 cm lange. De fleste er svarte, men kan også ha brune eller grønnlige nyanser. Noen av artene har typisk vridde eller buktete fruktlegemer. De kan være skjellete eller være tett besatt med små, stive og svarte hår (setae). Jordtungene har ulike krav til økologi, og de fleste trives best i ugjødslet kulturlandskap (se åpningssiden). Noen kan også vokse i skog og myr, men de fleste funn er fra naturbeitemark og slåttemark. Krav til jordsmonn varierer. Noen trives best på rik grunn gjerne med kalk, andre foretrekker sure beitemarker, mens andre igjen vokser på myrlendte fuktige områder.

 

Jordtungene kommer ofte litt seint på høsten, og under frostfrie forhold kan mange på våre kanter fruktifisere også langt ut i desember. Mange ser ut til å trives godt i mildt kystklima. I rødlisten fra 1998 (Direktoratet for naturforvaltning 1999) var de aller fleste jordtungene rødlistet, men i de seinere rødlistene er mange tatt ut (Brandrud et al. 2010). Dette skyldes nok i stor grad at en har kjent for lite til forekomst og utbredelse av de ulike artene, noe som også avspeiles i de relativt få funndata en har fra før år 2000 bl.a. i Sunnhordland.

 

Familien Geoglossaceae har vært gjenstand for en rekke studier opp gjennom tidene helt tilbake på 1800 tallet, og innledningen på Nannfeldt’s monografi fra 1942 kan illustrere dette: ”There are hardly any Discomycetes that have been the subject of so many monographs as the Geoglossaceae” (Nannfeldt 1942).

 

Familien Geoglossaceae hører til Ascomycetene og inneholder hos oss totalt 7 slekter (Ohenoja 2000). I denne oversikten er bare jordtungene, de slektene som har sin hovedutbredelse i kulturlandskap som beitemark og slåttemark, behandlet. Disse slektene er Geoglossum, Trichoglossum og Microglossum.

 

Familien Geoglossace har nylig gjennomgått store endringer systematisk vist med en rekke molekylære studier (Hustad et al 2011 og 2013, Arauzo & Iglesias 2014, Fedosova et al. 2018) Nye slekter har blitt foreslått; Glutinoglossum som inneholder tidligere Geoglossum glutinosum, Sabuloglossum som nå inneholder Geoglossum arenarium (Hustad et al. 2013), og Hemileucoglossum som omfatter Geoglossum littorale og andre nærbeslektede (Arauzo & Igesias 2014). Microglossum, som tidligere var inkludert i Geoglossaceae, er nå ekskludert og vist å være svært fjern i slekt basert på molekylære studier (Schoch et al 2009, Sandnes 2006).

 

De tre slektene er ofte mulig å skille på makroskopiske karakterer, men for å skille de ulike artene må en bruke mikroskopi. Sporene varierer i størrelse og er hyaline (ufargete) til sotfargete med ulike antall tverrvegger (septa). Sporene er karakteristisk for de ulike artene både mht størrelse, farge og antall septa. Vanligvis sitter det åtte sporer inne i hver sporesekk.

 

Parafyser er trådformete hyfestrukturer som ligger mellom sporesekkene og både form, farge, septering og grad av agglutinering av parafysene er viktige kjennetegn for å identifisere de ulike artene. De nøklene som finnes for jordtunger (Læssøe og Elborne 1984, Olsen 1986, Ohenoja 2000) har en del mangler når det gjelder beskrivelse av artene, slik at bestemmelsene ikke alltid er like enkle. Det kommer også frem i Norsk soppdatabase (NSD 2011) der en del funn er oppført som usikre. Det er særlig slekten Geoglossum, som også er den største slekten, som byr på de største vanskene. De fleste artene i denne slekten har svarte fruktlegemer, noen ganger med brunlige nyanser. De aller fleste artene har sporer på mellom 30-100μm med ulik grad av septering. Form, farge og septering av sporer og parafyser blir ofte avgjørende karakterer når en skal artsbestemme dem. Særlig artene med skjellet stilk byr på store utfordringer, og det blir ofte vanskelig å fastslå med sikkerhet hvilken art en har med å gjøre.

 

Slekten Trichoglossum inneholder tre arter og er lette å skille fra de andre ved at fruktlegemene er tett besatt av svarte stive hår (setae). Disse kan enkelt observeres i felt med en god lupe. Mikroskopisk er artene i denne slekten lette å skille på sporenes størrelse og septering.

 

I slekten Microglossum finner vi fire arter som er relativt enkle å bestemme. Fruktlegemene har grønnlige, brunlige og svarte farger og kan i stor grad bestemmes makroskopisk, men for sikker bestemmelse anbefales mikroskopi. Vrangjordtunge (Microglossum atropurpureum) har tidligere hørt både til slekten Geoglossum og Thuemenidium, og kan pga sin svarte farge makroskopisk bli tatt for en Geoglossum. Mikroskopisk skiller imidlertid hele denne slekten seg klart fra de andre ved at alle artene har små usepterte, hyaline sporer med størrelse 12-35 μm.

 

Alle jordungene som er beskrevet her er funnet i ulike kommuner i Sunnhhordland, med unntak av sandjordtunge (Geoglossum arenarium) som er funnet på Solastranden i Rogaland. Foruten denne er myrjordtunge (Geoglossum glabrum) og grønntunge (Microglossum viride) jordtunger som ikke er knyttet til kulturlandskapet. Sunnhordland er imidlertid et viktig område for mange jordtunger noe en kan se på utbredelseskartene for de ulike artene. Alle arter i Sunnhordland er nylig behandlet i en artikkel i tidskriftet Agarica. (Fadnes 2011).

 

 

 

Litteratur

Arauzo, S, Iglesias, P, 2014. La familia Geoglossaceae en la península Ibérica

          y Macronesia. Errotari. 11: 166-259.

Direktoratet for naturforvaltning (DN) 1999. Nasjonal rødliste for truete arter i

Norge 1998. DN-rapport 3,1-161.

Fadnes, P, 2011. Jordtunger (Geoglossaceae) i Sunnhordland, Vest Norge -

økologiske observasjoner og oversikt over nyfunn og utbredelse. Agarica 30, 47-62.

Fedosova AG, Popov ES, Lizoň P,Kučera V, 2018. Towards an understanding

           of the genus Glutinoglossum with emphasis on the Glutinoglossum           

glutinosum species complex (Geoglossaceae, Ascomycota). Persoonia 41: 18-38.

Hustad, VP, Miller AN, Moingeon, JM, Priou, JP, 2011. Inclusion of

Nothomitra in Geoglossomycetes. Mycosphere 2(6) :646-654.

Hustad, VP, Miller AN, Dentinger BTM, Cannon, PF, 2013. Generic

          circumscriptions in Geoglossomycetes. Persoonia 31: 101-111.

Læssøe, T, Elborne SA, 1984. De danske jordtunger. Svampe 9, 9-22.

Nannfeldt JA, 1942. The Geoglossaceae of Sweden (with regard to the

surrounding countries). Arciv Bot. 30 (A) 4, 1-67.

Norsk Soppdatabase (NSD).

http://www.nhm.uio.no/botanisk/nxd/sopp/nsd_b.htm.

Sitert 04. mars 2011.

Ohenoja E, 2000. Geoglossaceae. I Hansen L, Knudsen H. Nordic

Macromycetes, Vol 1, Ascomycetes. Nordsvamp – Copenhagen, pp.177-183.

Olsen S, 1986. Jordtunger i Norge. Agarica 7 (14), 120-168.

Sandnes ACS, 2006. Phylogenetic relationships among species and genera of

Geoglossaceae (Helotiales) based on ITS and LSU nrDNA sequences. Cand. Scient. Thesis., University of Oslo, Dep. of biology.

 Schoch, CL,Wang, Z, Townsend, JP, Spatafora, JW, 2009. Geoglossomycetes

          cl. nov., Geoglossales ord. nov. and taxa above class rank in the    

            Ascomycota Tree of Life. Persoonia 22: 129-138.