Sopp i kulturlandskapet

 

 

Beitemarksopp

 

Beitemarksopp er sopp som har sin hovedutbredelse i kulturlandskapet, nærmere bestemt ugjødslet naturbeitemark og  slåttemark. De viktigste soppene knyttet til slike landskapstyper er begrenset til noen få slekter og familier: Vokssopper (Hygrocybe), rødsporesopp (Entoloma), jordtunger (Geoglossaceae) og fingersopp (Calvaria, Clavulinopsis, Ramariopsis) utgjør de viktigste gruppene. I tillegg finner vi sopp innenfor slektene narrevokssopp (Camarophyllopsis), narremusseronger (Porpoloma), grynmusseronger (Dermoloma) og hettesopper (Mycena).

De fleste av disse soppene vil forsvinne dersom de gamle driftsformene i jordbruket opphører. Det samme vil skje med urte og grasvegetasjonen som vil endre mangfold fra stort til lite med dominans av næringskrevende arter.

 

Mellom 20 og 25% av alle kjente sopparter er knyttet til kulturlandskapet. Dersom en ser på oversikten over rødlistede sopp som er funnet i Sunnhordland, der de fleste av funnene i denne oversikten er gjort, går det klart frem at de aller fleste funnene er av arter som har sin hovedutbredelse i kulturlandskapet, nærmere bestemt i ugjødslet naturbeitemark og slåttemark. At en i kulturlandskapet  finner så mange sopp som står på rødlisten (Brandrud m. fl. 2010), er en indikasjon på at kulturlandskapet er i endring, og at naturbeitemark blir en stadig sjeldnere naturtype. De fleste rødlistede soppene i naturbeitemark har vist en tilbakegang på 15-30% de siste 20 årene. I 2011 ble også den første rødlisten over naturtyper publisert. Her kommer det frem at naturtyper knyttet til kulturlandskapet er truet (Norderhaug og Johansen 2011). Både kystlynghei og slåtteeng er klassifisert som sterkt truet (EN) mens naturbeitemark er klassifisert som sårbar (VU). Dette er nettopp naturtyper hvor en finner hovedutbredelsen til beitemarksopp.

 

En kan jo lure på hva som er grunnen til at det finnes så mange sopparter som er tilpasset et liv i menneskeskapte naturtyper som beitemark og slåtteeng. Det er vanskelig å forestille seg at de har utviklet seg på den korte tiden menneskene har dyrket jorda. Det er mer sannsynlig at disse soppene har eksistert i lang tid på store åpne treløse sletter i Europa. Disse ble beitet av store flokker av ulike gressetere, som holdt områdene åpne og førte tilbake næring i form av gjødsel fra dyra selv. Etter hvert som menneskene begynte å drive jordbruk med beitende tamdyr og de ville dyrene ble fortrengt eller døde ut, kunne disse soppene overleve i de nye menneskeskapte naturtypene som var svært lik de opprinnelige.

 

Naturbeitemark er en naturtype som er karakterisert med et treløst/trefattig landskap rikt på gras og urter og rikelig med mose i bunnskiktet. Vegetasjonen blir beitet, og det blir ikke brukt noen form for gjødsel foruten den dyrene selv legger igjen. Artsrike beitemarker har lang kontinuitet, dvs. at de har vært brukt på samme måte gjennom mange generasjoner.

Økologien til disse soppene er foreløpig ukjent, og en vet ikke om de er nedbrytere eller om de kan leve i mycorrhiza (symbiose) med urter eller gras. Ut fra registreringer som er gjort kan det tyde på at noen er mer kravstore enn andre når det gjelder jordbunnsmessige/geologiske forhold. Noen ser ut til å trives best på baserik grunn gjerne med kalkrike bergarter, mens  andre trives best på sure lokaliteter. Andre igjen ser ut til å være mindre selektive og kan og tolerere en viss grad av gjødsling.

Det kan virke som om kalkrike områder har de rikeste forekomstene av beitemarksopp. Det er fremsatt en teori om at beitemarksopp er tilpasset lavt fosforinnhold i jorden, og at dette er en av årsakene til at gjødsling virker negativt inn på soppen (Nitare, 1988). I baserik jord blir fosfor sterkt bundet og kan på den måten gjøres utilgjengelig. Det at soppen trives på baserik jord, kan dermed heller være en måte å tilpasse seg fosforknapphet på enn et krav om kalk. Gamle sure beitemarker vil også ha lavt fosforinnhold, noe som kan forklare at tilsynelatende kalkkrevende beitemarksopp også dukker opp på sure beitemarker.

 

Beiting er en klar forutsetning for trivsel av beitemarksopp, og opphør av beite vil ganske fort redusere mangfoldet. Soppmycelet kan trolig overleve mange år i jorden etter at beitet er opphørt. Hvis en derfor tar til med beiting igjen, kan dette få soppen til å fruktifisere på nytt. Gjødsling derimot er et mye mer ødeleggende og irreversibelt inngrep i beitemarkene. Mosedekket, som er en viktig fuktighets-regulerende faktor for soppen, vil endre karakter og etter hvert forsvinne. De aller fleste beitemarksopp slutter å fruktifisere allerede året etter at en har startet å gjødsle med kunstgjødsel (Arnolds 1989). Dersom en slutter å gjødsle etter en tid, er det lite sannsynlig at soppen kommer tilbake (Vesterholdt  m.fl.1990).

 

Mange av beitemarksoppene er sjeldne i hele Europa, og enkelte er bare kjent fra Nordvest-Europa. Årsaken til tilbakegangen vi observerer er at driftsformene i jordbruket har endret seg de siste tiårene. Beitetrykket er redusert eller opphørt, og gamle beitemarker blir gjødslet eller jorden blir bearbeidet på andre måter. Trass i dette har Skandinavia generelt sett relativt mange forekomster av sjeldne beitemarksopp. Det ser ut som mange arter finnes i regioner med mye utmarksbeite slik som i Skandinavia og Storbritannia.

 

 

Beitemarksopp som indikatororganismer

 

Beitemarksopp har stor verdi som indikator for gamle og verdifulle kulturlandskap. Mangfoldet av beitemarksopp og forekomsten av sjeldne og rødlistede arter gir en god indikasjon på alder og kontinuitet i kulturlandskapet. Bare beitemarker som har vært holdt i hevd gjennom generasjoner uten jordtilvirking og kunstig gjødsling, vil oppvise eit stort mangfold av beitemarksopp. På denne måten vil sopp kunne være en bedre indikator på verdfulle kulturlandskap enn karplanter. Karplanter vil normalt ha størst mangfold på kalkrike lokaliteter, mens sopp kan vise stor artsrikdom også på gamle og sure beitemarker.

Undersøkelser fra Nederland viser at endringen i soppfloraen skjedde raskere enn endringer i karplantefloraen etter at en hadde startet med gjødsling . Dette er igjen en indikasjon på at sopp er en god indikator på endringer i jordbunnsforhold  i beitemarker (Arnolds 1989).

 

Det er utarbeidet en rekke metoder for å kunne avgjøre hvilken verdi et kulturlandskap har ut fra forekomsten av ulike beitemarksopp.

Den enkleste metoden er utarbeidet av Rald (1985) og tar utgangspunkt i antallet forskjellige vokssopper en finner på lokaliteten sammenholdt med antall ganger lokaliteten har blitt undersøkt. Siden vokssoppene er de enkleste å skille makroskopisk i felt er dette en relativt enkel måte å få indikert naturverdien til området.

 

Verdi

Vokssopparter etter ett besøk

Vokssopparter etter flere besøk

Justeringsforslag etter flere besøk

Nasjonal verdi

>10

>16

>16

Regional verdi

6-10

9-16

10-16

Lokal verdi

3-5

4-8

5-9

Ingen vedi

1-2

1-3

1-4

Tabell 1. Klassifisering av danske lokaliteter etter antall vokssopp-arter (Rald 1985), med forslag til justering av Boertman  (1985).

En alternativ metode tar utgangspunkt i alle beitemarksoppene en finner i lokaliteten. Hver art blir gitt en poengsum mellom 1 og 8 ut fra sjeldenhet og indikatorverdi (Jordal & Gaarder 1993, Jordal 1997)

Verdi

Poengsum v/ dårlig datagrunnlag (1 besøk)

Poengsum ved godt datagrunnlag (mange besøk)

Nasjonal verdi

>35-40

>50-60

Regional vedi

15      (35-40)*

25-30    (50)*

Lokal verdi

<15

<25

 

Tabell 2. Poengsystem for verdisetting av naturbeitemarker/natureenger basert på beitemark-sopp utviklet av Jordal & Gaarder (1993, 1997*), med seinere justeringer av poenggrenser*.

Denne metoden krever mer kunnskap om de ulike soppartene og krever ofte mikroskopi for å bestemme mange av artene. Artsutvalget blir imidlertid større og verdisettingen muligens sikrere.

 Det er i dag og vanlig å legger rødlistekategoriene til grunn når en skal verdisette  et område. Funn av arter i kategoriene kritisk truet (CR) og/eller sterkt truet (EN) vil ofte føre til at området blir sett på som svært viktig (A område), mens forekomst av sårbare arter (VU) eller flere nær truete arter (NT) vil gi området status viktig (B område). Lokaliteter som er mindre rike kan likevel være viktige lokalt, og kan da bli gitt betegnelsen lokalt viktig (C område). (Dir. Nat. 2007)

Beitemarksopp i Sunnhordland

 

De fleste soppene som er presentert med bilder på nettsiden er funnet av forfatteren i ulike kommuner i Sunnhordland, hovedsaklig Stord, Fitjar, Tysnes, Sveio og Bømlo. (Moe & Fadnes 2008, Fadnes 2008, Fadnes 2011a, Fadnes 2011b, Fadnes 2013, Fadnes 2015). Oversikten er dermed med noen unntak begrenset til arter som er funnet her. Referanser til funn i andre kommuner i Sunnhordland er oppgitt i litteraturlisten under.

Av mange sjeldne beitemarksopp i Hordaland er det gjort flest funn i Sunnhordland (NSD). Mange av de artene som er funnet er også sjeldne i landsmålestokk. Kommuner i Sunnhordland har derfor et spesielt ansvar til å ta vare på de områdene som har dette store mangfoldet. Den viktigeste måten å opprettholde mangfoldet på, er at driftsformene på de aktuelle lokalitetene holder fram slik de har vært i generasjoner med beitetrykk og uten gjødsling og jordbearbeiding.

 

I tabellen under er det gitt en oversikt over funn i de aktuelle kommunene (etter 2002/1998) for de ulike soppslektene/familiene. Figuren viser at kunnskapen om mangfoldet av sopp i kulturlandskapet er betydelig utvidet i forhold til det som tidligere var kjent. I de aller fleste kommunene var det nesten ikke registrert noen arter tidligere og de aller fleste som var kjent var ordinære eller lite sjeldne arter.

Tabellen viser også endring av antall kjente rødlistearter () der det i de fleste kommuner tidligere nesten ikke var kjent noen.

Asbjørn Knutsen og Arne Vatten har deltatt på en del av kartleggingen i Sunnhordland. De fleste funn i Bømlo er gjort av Asbjørn Knutsen og John Bjarne Jordal.

 

 

   Stord

   Fitjar

  Tysnes

   Sveio

  Bømlo

År

2002

2019

2002

2019

2002

2018

2002

2018

1998

2018

Vokssopper

(Hygrocybe)

11(2)

35(16)

0

29(13)

1

30(14)

0

24(9)

0

36(19)

Jordtunger

(Geoglossaceae)

3(1)

14(5)

1

6(2)

4(1)

10(5)

0

8(3)

0

14(8)

Rødsporesopp

(Entoloma)

4(1)

30(16)

0

13(8)

1

18(9)

0

11(4)

1(1)

32(19)

Narrevokssopp

(Camarophyllopsis)

0

4(4)

0

1(1)

0

1(1)

0

1(1)

0

3(3)

Narremusserong

(Porpoloma)

1(1)

1(1)

0

1(1)

0

1(1)

0

1(1)

0

1(1)

Grynmusserong

(Dermoloma)

0

1(1)

0

1(1)

0

1(1)

0

0

0

0

Clavaria

0

9(6)

1(1)

3(3)

0

6(4)

0

4(2)

0

6(5)

Ramariopsis

0

1(1)

0

0

1(1)

1(1)

0

0

0

1(1)

Clavulinopsis

0

5(1)

0

2

0

6(1)

0

2

0

4

Totaltall

19(5)

100(51)

2(1)

56(30)

7(2)

74(37)

0

51(20)

1(1) 

97(56)

 

Tabell 3. Oversikt over funn før og etter år 2003/1998 fra fem kommuner i Sunnhordland. Antall rødlistearter er vist i parantes ().

(Findings of grasslandfungi before and after 2003/1998 from 5 municipalities in Sout-western Norway. ()-number of redlisted species)

 

Litteratur:

Arnolds E. 1989. The influence of increased fertilization on the macrofungi of a

sheep meadow in Drenthe, the Netherlands. Opera Botanica 100; 7-21

Brandrud TE, Bendiksen E, Hofton TH, Høiland K, Jordal JB. 2010. Sopp

Fungi. I Kålås JA, Viken Å, Henriksen S, Skjelseth S, (red). Norsk rødliste for arter 2010.

Direktoratet for Naturforvaltning. 2007. Kartlegging av naturtyper –

Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13 2. Utgave 2006 (oppdatert 2007)

Fadnes P. 2008. Nye funn av karplanter og sopp i Sunnhordland 2008 –

oppdatering og statusHSH Rapport-1/2008

Fadnes P. 2011a. Supplerende kartlegging av kulturlandskap I Sunnhordland

2009-2010. Oppdatering og status. HSH-rapport 2011/2.

Fadnes P. 2011b. Jordtunger (Geoglossaceae) i Sunnhordland, Vest Norge –

økologiske observasjoner og oversikt over nyfunn og utbredelse. Agarica vol 30. 47-62 oppdatering og statusHSH Rapport-1/2008

Fadnes P. 2013. Nye lokaliteter og nye funn av sopp i kulturlandskapet i

Sunnhordland og Nord-Rogaland 2011-2013. Oppdatering og status. HSH-rapport 2013/3.

Fadnes P. 2014. Variasjoner i mangfold og fruktifisering av

beitemarksopp basert på 11 års inventering av kulturlandskap i Sunnhordland, Vest Norge. Agarica vol. 35: 93-105.

Fadnes P. 2015. Ny og supplerende kartlegging av biologisk mangfold i

          Sunnhordland og Nord-Rogaland 2013 og 2014. HSH-rapport 2015/2

Gaarder G, Fjeldstad H. 2011 Biologisk mangfald i Tysnes kommune.

Kvalitetssikring og nykartlegging av naturtyper. Miljøfaglig utredning Rapport 2011-16

Gaarder G, Flynn KM, Hanssen U. 2011. Biologisk mangfold i Kvinnherad

kommune. Kvalitetssikring og nykartlegging av naturtyper. Miljøfaglig Utredning Rapport 2011-18.

Jordal JB. 1997.  Sopp i naturbeitemarker i Norge, Dir. Nat. Utredning nr. 6-1997

Jordal JB,  Knutsen A. 2004. Raudlisteartar av sopp i kulturlandskapet i

Bømlo. Rapport J.B. Jordal 2004-1, 30s.

Jordal JB. 2010. Kartlegging av naturtypar i Bømlo kommune, Hordaland, i

2009. Rapport J. B. Jordal nr. 1-2010. 79 s

Jordal JB,  Gaarder, G. 2009. Supplerande kartlegging av biologisk mangfald

i jordbruket sitt kulturlandskap, – inn og utmark i Hordaland, med ei vurdering av kunnskapsstaus. Dir. nat., Utgreiing 2009-1.

Moe B. Fadnes P. 2008; Kartlegging og verdisetting av Naturtypar i Fitjar

og Stord. –Fitjar og Stord kommunar, Fylkesmannen i Hordaland og Høgskolen Stord/Haugesund. MVA-rapport 2/2008. 133s.

Norderhaug A, Johansen L. (2011) Kulturmark og boreal hei – I: Lindegard, A,

Henriksen, S. (red) 2011. Norsk rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken, Trondheim

Nasjonal soppdatabase (NSD):

http://www.nhm.uio.no/botanisk/nxd/sopp/nsd_b.htm

Nitare J. 1988. Jordtugor, en svampgrupp på tilbakagång i naturliga

fodermarker; Svensk  botanisk tidsskrift, 82; 341-368

Rald E. 1985. Vokshatte som indikatorarter for mykologisk verdifulle

overdrevslokaliteter. Svampe 11:1-9

Vesterholt J. Knudsen H. 1990. Truede storsvampe I Danmark – en rødliste.

Foreningen til svampekundskapens fremme, København.

 

 

 

 

 

s